Kirkens Nødhjelps fasteaksjon

Aktuelt

Fasteaksjonen 50 år!

Jubileumstale som Sunniva Gylver holdt på Kirkens Nødhjelps inspirasjonssamling for frivillige januar 2017.
Hele talen kan lastes ned her. Del gjerne videre i ditt nettverk.
 
Gratulerer med dagen, folkens! Vi har jo alle en aksje i Kirkens Nødhjelp og Fasteaksjonen, så når den jubilerer, feirer vi oss alle - og særlig dere som er samlet her, og som i aller høyeste grad har vært med på å gjøre fasteaksjonen til det den har blitt. Den lilla bøssa er en forlenget del av oss. Tenk: 1 million bøssebærere og 1 milliard kroner! Hurra for dere ildsjeler! Det er en stor ære å få hilse dere. 
 
"Identitet", skriver Håvard Rem, 
"Alderen er en svikefull identitet
Språklig og etnisk identitet er mer
eller mindre medfødt
En kjønns- eler klassereise rekker du
høyst en gang eller to
Kulturell og religiøs identitet har du
om du vil eller ikke
Men alderen er en identitet
i bevegelse
hele tiden, hele livet
Så hold litt
avstand
Ikke stol på 
alderen din"
 
Jeg fylte selv femti for et par uker siden - jeg antar det er derfor jeg ble spurt om å holde en femtiårstale, for nå bør jeg jo ha kompetanse på denne alderen. På festen hentet jeg fram dette diktet av Håvard Rem, for å understreke det dynamiske i alders-identiteten - og at jeg egentlig føler meg både veldig ung og veldig gammel og alt midt i mellom. 
 
Fasteaksjonen er også en sånn femtiåring. Den har nådd en viss alder og erfaring, er full av tradisjoner og minner, har satt sport og går i noen spor - samtidig som den er ung av sinn; full av energi, opprør, glede og kreativitet, som kommer til uttrykk på mange ulike måter der hvor dere er. Og fasteaksjonen er i seg selv både fest og protest; en feiring av mangfold, rettferd, fellesskap, håp og ildsjeler ute og hjemme, og en protest mot alt som truer menneskeverd, fellesskap og skaperverk. Jeg sa fest og protest. Protest kommer av det latinske ordet pro-testare - å vitne for eller om noe. Sist lørdag var vi mer enn 2000 mennesker som protesterte i begge betydninger av ordet, i Oslo sentrum under Womens March. Vi protesterte mot retorikk, politikk og lederskap som appellerer til det verste i oss; til våre fordommer, vår frykt og egoisme, vår selvgodhet og grådighet. Og vi sto opp FOR likeverd og likestilling, mangfold og fellesskap. På Eidsvolds plass var det mange gode appeller - og overraskende mange appellanter som sa at dette var første gang de gikk i tog og første gang de talte der. Flere perleøredobber og pene kåper enn det ofte er på slike markeringer. Så bra! Først når vi klarer å samle et mangfoldig engasjement, på tvers av ulike grupperinger, blir vi mange nok og tunge nok til å høres. Utfordringen er selvfølgelig å bli tydelige og samstemte  nok. Når vi får det til, berikes alle. For i et mangfold blir jeg både mer bevisst på hva jeg selv står for, og jeg blir utfordret på å strekke meg og komme i møte. 
 
Gjennom femti år har Fasteaksjonen mobilisert bredt og mangfoldig - på tvers av alder og teologiske, geografiske og politiske skillelinjer, for å protestere både mot og for. Og i dette mangfoldet blir jeg både mer bevisst på hva jeg selv står for, og jeg blir utfordret på å strekke meg og komme i møte. Fellesskapet holder troen, kampviljen og håpet varmt. Og kirken vår trenger slike felles prosjekter mer enn noensinne. 
Min datter Gina på 15 er en brennende miljø- og rettferdsaktivist, og vi har mange store og eksistensielle samtaler. En dag snakket vi om himmelen, og hun sa "Men mamma, hvis alt skal være bare godt i himmelen, da er det jo ikke godt?! DSa har vi jo ikke noe å kjempe for?!" Sånn snakker en ekte aktivist! Det er mye godt i kampen, for de av oss som det ikke går på livet løs for. Engasjement for Fasteaksjonen gir bærekraftige perspektiver på eget liv, eget forbruk, eget stress, egne frustrasjoner. Fasteaksjonen gir et møte med hverdagshelter og forbilder som lever og kjemper under helt andre forhold enn oss. Fasteaksjonen gir økt takknemlighet over dyrebar hverdag her hjemme. Og økt bevissthet på hva som er viktig og mindre viktig. 
Kor e alle helter hen? sang Jan Eggum for mange år siden. For meg er heltene sånne som fere, og samarbeidspartnerne vi møter gjennom Fasteaksjonens prosjekter. Mennesker som tror, håper, kjemper, brenner, for medmennesker og skaperverk. Piet Heim sier: Det finnes en ro som kun beror på at man er tro mot det man tror på. Jeg tror han har rett. Han var ikke religiøs, så her snakker vi tro i vid forstand, men for meg og mange av oss forankres det i vår kristne tro. Det finnes en ro, en ballast, en indre trygghet, som handler om å finne ut av hva vi tror på/bygger livene våre på/brenner for/hva som er umistelig for oss - og å øve oss i å være tro mot det, også når det koster. Tro og være tro. Mine helter gjør det - ofte på måter som ikke er i rampelyset. Takk!
 
Tro og å være tro. Troen forteller meg tre ting, som er de viktigste orienteringspunktene for meg inn i et nytt og ukjent tiår av mitt liv, og som jeg tenker også er kjernen i Fasteaksjonens budskap til oss alle: 1. At jeg er skapt, kjent og elsket av en Gud som valgte å gå inn i slekten og bli en av oss. Som alltid er helt nær, uansett hvordan livet ser ut. Jeg er aldri alene. 2. At siste ord allerede er sagt, gjennom den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, og at det ikke er ondskapens eller dødens ord, men Guds, livets, kjærlighetenes og rettferdighetens ord. Selv om det ikke alltid virker sånn. 3. At mitt ene store livsprosjekt fortsatt skal være å øve meg i å leve Bibelens ene, store bud: Å elske Gud og mennesker som meg selv, i ord og handling. HVer dag. Der jeg er. Som 3. vers på Alltid freidig sier: "Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller." 
 
Både livet og døden blir på ett vis enklere når vi har en slik ballast - i møte med en fantastisk og forferdelig verden. Bjørneboe skrev visstnok at "verden er full av stjerner og ekskrementer", og sånn er det jo. Verden og livet er fullt av både kosmisk skjønnhet og drit og møkk - vi må hjelpe hverandre til å se og romme begge deler. Det trengs en tro som roper ut, fortolker og gir plass for alt - både klagen, takken, tvilen, sinnet og håpet. Fest og protest. Tro med utestemme - ikke minst på andres vegne = Fasteaksjonen. 
 
Jeg har alltid på meg to kors. Det ene henger det en Kristus på. Det minner meg på alle de korsfestede i verden, og på at Gud selv har vært og er en av dem. At Gud er nær i det mørkeste og dypeste og mest overveldende vanskelige. Og at jeg aldri må slutte å bry meg. Det andre korset, som henger øverst, er tomt. Det minner meg på oppstandelsen. På at Guds kjærlighet er sterkere enn døden, selv om det ikke alltid virker sånn. Og at en gang skal fred og rettferdighet vinne fram. 
 
"Man skal ikke stikke skinnebena og håpet for langt frem", sa filosofen Epiktet. Da er det lett å få en smell, og det gjør vondt. Det håpet som nekter å forholde seg til virkelighetens mørkesider, kan også fort få en smell, eller bli til en flukt. Himmelhåpet må være annerledes. Det gode håpet, som ikke hjelper oss til å lukke øynene for verden, eller unngå å leve her og nå, men som gir livsmot, livsglede og kampvilje til livet her og nå - og samtidig en ro og et perspektiv innfor døden. Jeg ønsker at både jeg selv og kirken kan være bærere av det håpet. Jeg tror på: Gud, på kraften i nåde og vennskap, på betydningen av en ærlighetsteologi som ser både stjerner og ekskrementer, og som både bekrefter og utfordrer oss. Slik jeg opplever Jesus alltid gjør. Både bekrefter og utfordrer meg. Lar meg hvile i at jeg er elsket akkurat som jeg er, på godt og vondt. Samtidig som Jesus utfordrer meg radikalt på hvordan jeg bruker livet, tiden, evnene, makten, pengene og kreftene mine. Korsvei-bevegelsens fire veivisere har fulgt meg gjennom tjue år, og utfordrer meg inn i et nytt tiår: Søke Jesus Kristus, Bygge fellesskap, leve enklere, fremme rettferdighet. Jeg opplver at Kirkens Nødhjelp og Fasteaksjonen hjelper meg å leve disse veiviserne, og jeg vil si litt om hver av dem. 
 
Søke Jesus Kristus
For troen er denne veiviseren utgangspunktet for alle de tre andre veiviserne, og favner dem. Vi kan ikke søke Jesus Kristus uten å bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet. Sånn levde Jesus selv - og viste oss både hvem Gud er og hvordan vi mennesker er skapt til å leve. Søke Jesus Kristus. Oppsøke natur, kirkerom, mennesker, stillhet, kunst, bøker som viser meg Jesus og nærer troen min. Be. Øve meg i å ta i mot livet og hverdagen som en gave fra Gud. Øve meg i å se Jesus i min omgivelser. Øve meg i overgivelse; i å legge livet mitt og alt det gode og det vanskelige i Guds hender. For meg handler det om å lage gode trosvaner (kirkegang, bønn, tiende, bære kors eller Kristus-krans, ha bibelgruppe, ettertanke utfra veiviserne). Søke Jesus Kristus er både og ta imot nåden, og gi den videre. Ofte skjer det samtidig. At jeg tar imot fra Gud, gjennom andre, og mottar fra andre når jeg selv gir. Det vanskeligste for meg er å tenke overgivelse. Legge livet mitt i Guds hender. Gi avkall på den kontrollen jeg likevel ikke har. Stole på at når jeg ber Jesus om hjelp til å følge ham, så får jeg det. Vanskelig - derfor må jeg hele tiden øve. Den danske poeten Helle Søtrup har et superkort dikt som peker på den livgivende ydmykheten: "Knelende blir allting større, også jeg selv."
 
Bygge fellesskap
Bygge fellesskap. Jeg liker det uttrykket. Fordi fellesskap ofte er hardt arbeid. De aller fleste av oss har både gode og vonde erfaringer med fellesskap. Men vi har ikke noe alternativ. Vi er skapt til fellesskap - fellesskapt (som Fugelli sier). Den treenige Gud er et fellesskap i seg selv; et kjærlighetens fellesskap som åpner seg mot verden og inviterer oss inn. Gud skapte oss til fellesskap med Gud og med hverandre. Allerede på 50-tallet fant en ungarsk spedbarnsforsker ut at barn som ikke fikk nok kontakt, berøring og bekreftelse av andre mennesker, kunne sykne bort og dø, selv om de fikk den næring og temperatur de trengte. Behovet for å se og bli sett og bygge fellesskap er biologisk og grunnleggende. Som barn vil de fleste av oss rope høyt om å bli sett, hvis vi ikke er blitt ignorert eller krenket. Jeg har tre stykker som stadig roper: "Mamma, se på meg!! Se på tegningen min - hvor god jeg er på å gå armgang i lekestativet - hvor fin jeg ble i denne genseren - se!!" Når vi blir større, trenger vi fortsatt å bli sett, men vi roper det gjerne ikke så høyt lenger. I et forbrukersamfunn hvor vi hver dag mottar forbrukersamfunnets og reklamens budskap, som forteller meg alt jeg ikke er, men kan bli, prestere meg til, kjøpe meg til, forbruke meg til; blir bekreftelsesbehovet akutt. 
Når behovet for bekreftselse og anerkjennelse ikke blir dekket, jobber vi enda hardere for å få det, eller vi resignerer. Det er himmelvid forskjell på å legge seg i selen og gjøre en bra jobb fordi man er anerkjent, eller for å bli anerkjent. I det første tilfellet springer arbeidet og energien vår ut av en grunnleggende trygghet på vårt verd og våre evner og muligheter. I det andre kan det bli et utbrennende stress for til enhver tid å skulle overbevise Gud og hvermann, nesten bokstavelig talt, om at vi er gode nok. Dette blir en ekstra utfordring for de mange som opplever livet og trosutfoldelsen begrenset av for eksempel helsen (som en sa til meg: når jeg ikke kan tjene Gud og mennesker gjennom mitt arbeide, må jeg gjøre det gjennom min sykdom). Klarer vi i våre fellesskap og gi rom for også slike livs- og troserfaringer? GOOD TO BE LOVED VS LOVED TO BE GOOD. Om vi kunne trekke ut av et slags norsk aktivitetsregnskap alt som blir sagt og gjort i løpet av en uke, som først og fremst er drevet av behovet for å bli sett (av noen) - ville det vært betydelig. 
Men Gud har ikke bare skapt oss sånn - Gud er selv en som ser. Det første navnet Gud får i Bibelen, er det Hagar som kommer opp med. Hun er på rømmen: en vordende alenemamma, slave, av tvilsom etnisk bakgrunn - altså temmelig langt nede på samfunnets rangstige. I en desperat situasjon ute i ødemarken får hun et møte med Gud, og utrbryter: "Da satte hun det navnet på Herren som hadde talt til henne: "Du er en gud som ser meg." For hun sa: "Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?" (1. Mos. 16, 13). Gud ser. 
I Jesusfortellingene ser vi det samme - Jesus ser mennesker og handler i forhold til det han ser. En av mine yndlingsfortellinger er i Johannesevangeliet kap. 4, der Jesus møter en samaritansk kvinne ved Sykars brønn. Det er midt på dagen - den varmeste tiden - da folk stort sett holder seg i skyggen - og vi har grunn til å anta at kvinnen gikk til brønnen på denne tiden for å unngå og møte noen. Jøder omgikk ikke samaritanere og menn snakket sjelden til kvinner, så ting lå egentlig ikke til rette. Men Jesus ber kvinnen om vann å drikke, og viser dermed et behov som hun kan dekke, og skaper dermed et utgangspunkt for samtale. De snakker litt fram og tilbake, før Jesus sier: Gå og hent din mann. - Jeg har ingen mann, svarer hun. - Der svarte du sant, sier Jesus, for du har hatt fem menn og han du har nå, er ikke din. 
- Hva gjør kvinnen? Hun kunne blitt rasende og sagt: Hva har du med mitt privatliv å gjøre?! Mer sannsynlig kunne hun blitt dypt skamfull og krøpet sammen ved tanke på at ryktet om hennes liv var nådd langt utenfor byen. Men hun gjør ingen av delene. Hun går inn til byen, inn til det fellesskapet hun ser ut til å ha fryktet, og sier: "Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort? Det skulle vel ikke være Messias?" Dette er nåden, folkens. Nåden - som gjør at vi kan konfronteres med de mest sårbare eller minst vellykkede sidene av våre liv, uten å gjemme oss, men tvert om få frimodighet til å oppsøke fellesskapet med hele det liv som er vårt. Nåden som alltid både bekrefter og utfordrer oss. Det er den vi lever på og av. Det er den vi er kalt til å dele med hverandre og med andre. 
 
Bibelen bruker kroppen som et bilde på fellesskapet. At vi er et mangfold av lemmer, med ulike funksjoner, som alle er viktig og verdifulle deler av fellesskapet, hvor ingen kan se seg selv som mer viktig eller uviktig eller si at "jeg trenger ikke deg". Men vi har jo lett for å rangere. Jeg fikk en nyttig påminnelse om dette da jeg var oppe hos naboen min, Sissel, i etsajen over, og lånte sukker. Jeg har funnet ut at en måte å pleie litt fellesskap i bygården vår, er å unnlate å kjøpe alt jeg trenger når jeg handler, slik at jeg stadig må en tur innom en av naboene for å låne noe. Da prater vi litt når jeg låner, og litt når jeg leverer tilbake, uten at det blir påtrengende. Da jeg kom opp til Sissel denne dagen, var hun ganske ute av seg, fordi hun hadde fått vite at hun kanskje måtte amputere den ene midterste tåen. Jeg nådde å tenke at selv om jeg syntes skikkelig synd på henne, så ville jeg nok foretrukket å miste den tåen hvis jeg først måtte miste noe - da jeg plutselig kom på at Sissel var profesjonell ballerina. Tap av den tåen ville bety tap av jobb, av lidenskap, av nettverk. Vi skal ikke være for raske til å rangere deler av fellesskapet som viktigere og mindre viktig (det vet for eksempel alle prester som opplever at lydanlegget feiler og at det ikke er en kirketjener der som kan teknikken...)
Vi er skapt til fellesskap. Vi er skapt til å se hverandre og våge å bli sett. Vi vet aldri når vi gjør eller sier noe som blir et vendepunkt for et annet menneske. Mitt vendepunkt heter Hege. Vi gikk i 5. klasse, og jeg var en nokså ensom og venneløs usynlig og redd liten femteklassing. En dag jeg kom opp i skolegården på Nordstrand, sto alle jentene og et par av gutta oppe i et hjørne, og så mot meg da jeg kom. En som het Hege kom ned til meg og sa: "I dag skal de ta deg, men jeg skal gå sammen med deg." Og det gjorde hun - hele dagen - mens de andre sa stygge ting, lugget, tømte sekken, dynket og dyttet. Slik jeg husker det, var denne dagen et vendepunkt når det gjaldt min vei mot større synlighet og frimodighet. Jeg fikk oppleve at jeg var verdt noe; at noen var villig til å stå opp for meg. Og jeg fikk et ideal: Sånn vil jeg også bli. Jeg har fortalt Hege på FB at jeg har fortalt om henne sikkert ukentlig de siste tjue årene... Vi vet aldri når vi gjør eller sier noe som blir et vendepunkt for et annet menneske. 
 
Leve enklere
For noen handler det gode liv om et radikalt oppbrudd. I sin "jakt på det gode liv" for mange år siden snakket TV2Nadia med mange som hadde brutt opp, brent alle broer, kastet kalenderen og funnet et enklere og bedre liv. For handler det mest om Wash`n Go med en flaske i dusjen i stedet for to - og en mobiltelefon med så mange funksjoner at det eneste du ikke kan gjøre med den (så vidt), er å elske. For meg dreier det å "leve enklere" seg om noe annet. Om å senke kravene til den materielle levestandard. Om et livsfokus, en konsentrasjon, en prioritering, en utholdenhet. Et mot til å velge og å velge bort. Vi vil ha valg, men ikke ta valg. For når vi tar valg, blir det færre valg igjen. Men det er også ved å ta valg - ved å fokusere - at vi blir tydelige, både for oss selv og andre. Og at vi får noe å hvile i. Det er utmattende å hele tiden skulle holde alle dører åpne - det høres levende og dynamisk ut, men det kan bli alt annet enn det. Angsten for å gå glipp av noe er livsfiendtlig. Jeg kjenner den stadig vekk. Det er nesten en postmoderne dyd blitt, å hver dag gjøre opp status og sjekke om jeg burde gjøre andre valg; av partner, jobb, livsform, hårfarge. Ingen valg å hvile i; bare springbrett for nye valg, for å tyne mest mulig ut av livet. Det tar tid og krefter å hele tiden skulle velge og vrake, og være engstelig for å ha valgt feil og gått glipp av noe annet. Å være to mot noen valg, frigjør krefter. Leve enklere. Være til stede. Leve som om jeg ikke vet hvor lang tid jeg har igjen - for det vet jeg jo ikke. Da blir det tydelig hva som er viktig. I min familie er vi hardcore Harry Potter fans. Alle bøkene er lest flere ganger, i høstferien har vi Harry Potter filmmaraton og ser alle filmene non-stop, og det kommer stadig et Harry Potter-sitat i mine prekener (jfr. Potterpåske). I en samtale mellom Harry Potter og rektor Humlesnurr på trollmannskolen Galtvort, forteller Harry at han kjenner på de mørke sidene i seg selv, og er redd for at han egentlig er ond. Det som virkelig plager ham, er at valghatten, som plasserer alle nye elever i ett av de fire skolehusene, på hans første skoledag foreslo å sette Harry i Smygard - huset for de svarte, slue og onde magikerne. Harry ville ikke det, og kom i Griffing i stedet. Og Humlesnurr svarer at det spiller da ingen rolle hva Valghatten sa. At det som betyr noe, er hva Harry valgte. "Det er ikke våre evner, men våre valg, som forteller hvem vi er." Nå tror jeg heldigvis at Gud sier noen mer og noe godt om hvem vi er, uavhengig av våre mer eller mindre gode valg - men likevel er det noe vesentlig her: At vi med våre hverdagsvalg sier noe om hva slags menneske vi vil være og hva slags fellesskap og samfunn vi vil bidra til. Våre valg sier noe om hvem vi er. Tenk på en stor glasskolbe, fylt med noen store stein, litt singel, sand og vann. De store steinene er det som er det viktigste og mest umistelige i ditt liv. Glasskolben er rammene for livet ditt. Singel, sand og vann er alt det andre morsomme/dumme/spennende vi kan fylle livene våre med. Hvis vi starter med å fylle kolben med de store steinene, får vi alltids plass til noe av det andre før det er så fullt at det renner over. Men hvis vi begynner med å fylle kolben med sand og vann - da er det fullt når det renner over, og de store og viktige steinene får ikke plass. Jeg har en sånn glasskolbe på kjøkkenbenken, med noen store og små steiner i. 
 
For et par år siden leste jeg "Jesus-veien - eksperimenter underveis" av teolog og aktivist Mark Scandrette. Mark og kona Lisa er noen av grunnleggerne av det åndelige veiledningssenteret Re-Imagine i San Fransisco, og Jesus Dojo - et treningsprogram inspirert av Jesu liv og lære. De er ovebevist om at det er gjennom felles disiplinert trening at vi kan bli kjent med Gudsrikets realitet og hva det innebærer å være disippel. I lignelsen om huset på fjell, gjør Jesus et poeng av at det å omsette hans undervisning til handling faktisk utgjør hele forskjellene mellom trygghet og ødeleggelse (Matt.7, 24-27). "For å erfare Guds rike bør folk møtes for simpelthen å prøve å gjøre det Jesus lærte disiplene sine", skriver Scandrette. De kaller det eksperimenter, for å understreke det lekne, utforskende, åpne. Scandrette hevder at lydighet mot Jesus er noe kreativt og at en trospraksis som er nyttig for deg, ikke trenger å være det for meg - eller kanskje den er det i èn fase av livet, men ikke en annen. De har utviklet ange ulike eksperimenter, og prøver stadig ut nye, som går på ulike sider ved det kristne livet. Noen er kvelds- eller dagseksperimenter, andre en intensiv uke, de fleste varer 40 dager/seks uker, og gjentas årlig i en eller annen form. I tillegg til selve praksisen, reflekterer og ber de alltid sammen over hva de har lært av den; hvordan de har lært mer om å leve det gode budskapet om Guds rike. Scandrette inviterte noen venner med på sitt første eksperiment; "Have2give1". De skulle selge eller gi bort halvparten av det de eide og gi pengene til fattigdomsbekjempelse. Jesus sa jo: "Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme (Luk. 3,11). 30 mennesker meldte seg på dette eksperimentet. Gjennom seks uker ryddet de opp i egne eiendeler, og på de ukentlige samlingene samlet de inn det som skulle selges og gis bort, delte erfaringer og ba sammen. 
Etter det første eksperimentet har det blitt flere: Siden Jesus ofte ba alene, langt unna folk, har de hatt eksperimenter med stille retreat og det å gå lange turere alene mens de ber. 
Siden Jesus stadig hadde fellesskap med samfunnets utstøtte, gikk ett eksperiment ut på å hver søndag spise middag med uteliggerne i parken. Siden Jesus utfordret på "det ene nødvendige" (jfr. Marta og Maria), har det et eksperiment hvor de faster fra noe de opplever seg avhengige av, enten det er TV, sosiale medier, shopping, alkohol eller andre ting. Etter å ha lest Matt.5,23ff "om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg (...) gå først og bli forlikt", begynte Mark å lage en liste over alle han kunne komme på at han hadde vært urettferdig mot, og ringe dem en etter en. Da de fordypet seg i ordene om at "det er det som går ut av munnen som mennesket urent", ble eksperimentet å bare snakke pent om andre og unngå all sladder de neste seks ukene. Og sånn fortsetter det, med små og store hverdagseksperimenter, preget av alvor og lek, prøving og feiling, utforsking og refleksjon. - "En regel blir en byrde om du presser den på andre eller dømmer folk forde de ikke følger den. Men det er virkelig kraft i det å sette grenser for seg selv som reflekterer ens egne verdier," skriver Scandrette. Øve seg i disippelskap, sammen med andre. Kanskje vi skal invitere noen av de vi er kirke eller nabolag sammen med, til et Jesus-eksperiment i høst? Leve enklere kan bli enklere med sånne eksperimenter. 
 
Fremme rettferdighet
Vi kan ikke søke Jesus Kristus eller bygge fellesskap uten å fremme rettferdighet. Vi kan ikke fremme rettferdighet uten å leve enklere og bygge fellesskap. Hvordan kan vi leve med verdens urettferdighet, uten enten å lukke øynene for den eller gå under? 
"Dere driver avgudsdyrkelse som dreper", skrev kirkeledere i den materielt sett fattige del av verden til oss, i dokumentet "Veien til Damaskus" (1975). Vi blir stående uten svar. For Vestens jag etter makt og rikdom har i mange århundrer tatt livet av mennesker i andre deler av verden. Direkte, gjennom kriger og erobringer. Indirekte, gjennom utbytting, slavehandel, politisk innblanding. Den Gud vår vestlige forbrukerkultur dyrker, er ikke Bibelens Gud. Amerikanerne har tatt oss alle på kornet når de har "in God we trust" på dollaren sin - for hvilken Gud er det?! "Ingen kan tjene to herrer", sier Jesus. "Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon" (Matt 6,24). Troen, eller etterfølgelsen, har med hele livet vårt å gjøre. Hvordan vi innretter oss i våre samling, våre pengeplasseinger, våre politiske valg, våre vennskap. Den Gud jeg sier jeg tilber, er rettferdighetens Gud. Han er enkers og farløses forsvarer, han byr sitt folk å ta godt imot de fremmede som kommer til landet - "for selv var dere også fremmede en gang". Da kan vi ikke leve greit med at verden ser ut som den gjør. I vår verden dør det 40.000 barn hver dag. De er alle barn skapt i Guds bilde. Mange av dem kunne vært reddet med enkle midler, hvis vår økonomiske og politiske vilje var tilstede. Flere tusen kvinner og barn misbrukes og mishandles. Pengestrømmen fra sør til nord er mye større enn fra nord til sør, og vi er i ferd med å ødelegge den jorda vi bor på. Vi, som ble skapt som gartnere, og satt til å passe og dyrke verdenshagen. - Hva betyr det i møte med dette å fremme rettferdighet? 
 
Jeg har ikke enkle og greie svar på det. Det er en kime til fortvilelse - hver dag. Det har helt klart med min etterfølgelse å gjøre. Troen vil hjelpe oss til å se både mørket og lyset, både djevelskapen og undrene av godhet  verden. Troen vil gi oss livsmot, håp, kampvilje og handlekraft. Tro er ikke politikk, men den må få politiske konsekvenser. Ved et politisk, økonomisk, sosialt og åndelig engasjement for å fremme verdier den kristne tro står for: Kjærlighet, fellesskap, solidaritet, bærekraftig utvikling. 
 
Avslutning
Femtiåringen Fasteaksjonen må stadig være i utvikling. Vi må hele tiden gjennomtenke hvordan vi best kommuniserer og mobiliserer - jeg ser for eksempel at våre konfirmanter i indre by kan bli ganske slitne av å gå på dører når ingen er hjemme eller bare et fåtall lukker opp. Kanskje vi må vurdere innsamling og fundraising på andre måter? Men det betyr ikke at aksjonen er gått ut på dato. Medmenneskelighet, dugnad, fest og protest, går aldri ut på dato. Som kirke er vi forpliktet på dette. Og når det kjennes tungt, kan vi nilese Romerne 8 mange ganger: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, Vår Herre." Det håper og tror og lever jeg på.